mandag 23. mai 2011

NOR 2011 del 2





Kursen ble så satt mot Bodø og etter hvert ble det igjen skarp kryss. Vi kom innover godt nord for Helligvær og slo et stykke utenfor for å komme oss inn sør av Helligvær. Mås hadde valgt å gå så lavt at de kunne seile code-0. De gikk klart fortere en oss, men det så ut for oss som om de tapte mye høyde. Men de hadde tatt høyde for den neste vindkantringa. Vinden gikk fra sydlig til syd øst og de hadde et godt legg utenfor Helligvær. De begynte å nærme seg da vi satte i gang vår mann over bord øvelse. Magnus fikk plutselig se gennakerposen våres med gennakeren i ligge og flytte bak oss. Den hadde slitt seg fra festene og blåst over bord. Vi gjorde en rask snuoperasjon og fikk dradd inn genuaen, lagt oss nedenfor posen og fram med båtshakken. Men posen var full av vann og riktig tung for oss å få om bord. Det gikk nok mer enn de 7 minuttene…………. Og det er stadig noe å lære. Og den neste lærdommen er at vi burde jobba hardere på vei inn mot Bodø og ikke latt Mås slippe så pass unna oss. Jeg pleier å si at om du ser en båt som er lik deg seile fortere enn deg så kan du gjøre noe med det. Men vi gjorde ikke det, vi var både slitne og sløve etter timers seilas. Og etter hvert hadde Mås et forsprang som når vi ble stoppa litt i innseilinga holdt til å ta oss. Så ble det en tredje plass i år igjen, slått i innseilinga av den båten vi hadde holdt bak oss meste parten av tida, og innseilt bakfra av en mindre båt som kom inn lenge etter oss. Men vi er fornøyd. Vi viste at Mås med Kai Linde som mannskap ville bli den hardeste konkurrenten. Det var 5. ganga jeg har seilt denne seilasen, ei gang med Fritz i Albertine og 4 ganger med Spleis og det ble premiert med fin plakett. Bare å fullføre denne seilasen kan vi være stolt av, 24 var påmeldte, 19 starta og 13 fullførte.

Alle bildene her er hentet fra BSFs hjemmeside utenom bildene av meg som Magnus har tatt.

NOR 2011 er gjennomført, 21 timer regattaseiling






Da er NOR 2011 gjennomført. Regattaen er en 100 nm lang seilas fra Bodø om Fleinvær til Værøy og tilbake til Bodø. Vi har bare lov å være to mann om bord, såkalt ”shorthand” seiling. Magnus var med også i årog det for fjerde gang. Seilasen er ofte blitt betegna som Nord-Norges tøffeste. En har tenkt på det været som kan være på det havet som vi krysser. Men til nå har det ikke vært så mye vær. Utfordringa har vært å komme seg gjennom stilleperiodene som vi stort sett har hatt i løpet av natta og de mange gode seilere som stiller i konkurransen. Men i år var det meldt kuling, stiv kuling meste parten av dagen og noe lettere ut på kvelden. Yr meldte det seinest om morgenen fredag. Vi diskuterte i komiteen torsdag (jeg har vært regattasjef de to siste gangene) om vi kunne ta ansvar for å sende folk ut i stivkuling. Men jeg endte diskusjonen med å si: la oss ta problemet når det kommer. Det var greit, for fredag morgen fikk vi et varsel fra metrologene på flyplassen at det bare skulle blåse liten kuling.

Men kuling fra sørvest betydde skarp kryss fra Bodø til Fleinvær mot vind og ikke minst mot sjøen som hadde arbeidet seg opp gjennom ei natt med kuling. Slik hadde vi aldri hatt det. Kuling +20 båter i starten og med runding av grønnstaken på Langstranda og bøyen ved moloen ville også være utfordrende.

Det var mange som så på starten ikke minst fikk vi oppmerksomhet fra NRK og folk der. Fra nrk-bygget hadde de beste utsikt til starten og en film fra det ble lagt ut på nettet. Det kan se veldig kaotisk med 20 båter som seiler fram og tilbake før start.

Jeg ser fra bildene som er lagt på Seilforeninga at vi hadde en forholdsvis dårlig start. Var bak Mås (en båt helt lik vår egen) ut av moloen, og de ble vår argeste konkurrent. Og selv om vi var foran alt da vi hadde runda bøyen ved moloen så må en leite etter hvor vi skulle tatt de 7 minuttene de til slutt vant over oss med.

Den hardeste delen av seilas ble fra Bodø til Fleinvær. Mye jobbing og slossing med vær og vind og bølger. Vi har lov å bruke autopilot når vi seiler shorthanded, men når det blir så mye vind og bølger er våres Raymon helt ubrukelig. Det ble roring hele veien rundt og mest slitsomt de første fem timene på kryss. Hardt arbeid også for mannskapet som må klare seilene nesten aleine.

Fra Fleinvær til Værøy ble det litt mer slør. Vinden var fortsatt sterk, men avtagende. Etter 2-3 timer så jeg at Tora begynte å nærme seg bakfra. Vinden hadde spakna til frisk bris rundt 16 kn. Magnus hadde nettopp lagt seg nede for en liten hvil. Det er gennaker føre, vi må gjøre noe, tenkte jeg og Magnus ble purra igjen. Fram med skjøter, gennaker osv og så opp med den. Det hjalp. Vi dro fra dem. Etter at vi hadde heist gennaker kom Vinna opp med sin og Mås kom ut med sin blå code-0.

Men det så ut som vi fikk utnytta vinden best og ved runding Værøy hadde vi et godt forsprang og var antakelig fremst i klassen.

fredag 6. mai 2011

Sesongens siste skitur






Jeg har ikke skrevet mye om skigåinga på bloggen min i år, men det er mest fordi at jeg ar vært mye ute og hatt lite tid å skrive. Men avslutningsturen er virkelig vel verdt å skrive noe om. Presteforeningas lokallag i Bodø har hvert år en tur på ski første helga etter påske. Dvs vi drar ut på søndag ettermiddag/kveld og kommer hjem tirsdag. I år dro vi opp til Sulis, 5 prester og en menighetspedagod var med. Vi satte bilene ved kirka og gikk til fots og på ski opp til Ny Sulitjelma. Der har turistforeninga ei hytte. Den ligger på om lag 390 moh. Mandag morgen satte vi kursen mot Suliskongen. Det er først en bra stigning så et godt stykke i svak helning innover mot ei hytte som ble satt opp på 80-tallet for å ha til godt betalende turister som skulle kjøres innover. Hytta ligger som et spøkelseshus, men var en fin rasteplass. Videre går veien inn i en trang dal inn til brefoten hvor vi tok av skiene og gikk opp brekanten. Oppe på brekanten er igjen en svak helning innover før de bratte oppstigningene mot siste etappe opp til selve toppen som vi gikk på beina. Været var strålende, noen skyer helt i begynnelsen, men så skyfri himmel. Noen steder blåste det litt, men flere steder var det helt vindstille. Vi smørte med blåvoks og hadde fin gli og feste med det unntagen i de bratteste helningene hvor vi gikkmed feller. På toppen var det helt stille og vi kunne ta en velfortjent hvil på 1907 moh.
Tilbaketuren var betydelig lettere. Men det kan være ganske slitsomt med nedforkjøringer om en er gele i legger og lår etter en lang tur. Men vi klarte det.
Det var siste skituren denne sesongen og en verdig avslutning av den beste skisesongen jeg kan huske. Jeg har notert over 800km i loggen og er svært godt fornøyd.