NOR 2011 er gjennomført, 21 timer regattaseiling

Da er NOR 2011 gjennomført. Regattaen er en 100 nm lang seilas fra Bodø om Fleinvær til Værøy og tilbake til Bodø. Vi har bare lov å være to mann om bord, såkalt ”shorthand” seiling. Magnus var med også i årog det for fjerde gang. Seilasen er ofte blitt betegna som Nord-Norges tøffeste. En har tenkt på det været som kan være på det havet som vi krysser. Men til nå har det ikke vært så mye vær. Utfordringa har vært å komme seg gjennom stilleperiodene som vi stort sett har hatt i løpet av natta og de mange gode seilere som stiller i konkurransen. Men i år var det meldt kuling, stiv kuling meste parten av dagen og noe lettere ut på kvelden. Yr meldte det seinest om morgenen fredag. Vi diskuterte i komiteen torsdag (jeg har vært regattasjef de to siste gangene) om vi kunne ta ansvar for å sende folk ut i stivkuling. Men jeg endte diskusjonen med å si: la oss ta problemet når det kommer. Det var greit, for fredag morgen fikk vi et varsel fra metrologene på flyplassen at det bare skulle blåse liten kuling.

Men kuling fra sørvest betydde skarp kryss fra Bodø til Fleinvær mot vind og ikke minst mot sjøen som hadde arbeidet seg opp gjennom ei natt med kuling. Slik hadde vi aldri hatt det. Kuling +20 båter i starten og med runding av grønnstaken på Langstranda og bøyen ved moloen ville også være utfordrende.

Det var mange som så på starten ikke minst fikk vi oppmerksomhet fra NRK og folk der. Fra nrk-bygget hadde de beste utsikt til starten og en film fra det ble lagt ut på nettet. Det kan se veldig kaotisk med 20 båter som seiler fram og tilbake før start.

Jeg ser fra bildene som er lagt på Seilforeninga at vi hadde en forholdsvis dårlig start. Var bak Mås (en båt helt lik vår egen) ut av moloen, og de ble vår argeste konkurrent. Og selv om vi var foran alt da vi hadde runda bøyen ved moloen så må en leite etter hvor vi skulle tatt de 7 minuttene de til slutt vant over oss med.

Den hardeste delen av seilas ble fra Bodø til Fleinvær. Mye jobbing og slossing med vær og vind og bølger. Vi har lov å bruke autopilot når vi seiler shorthanded, men når det blir så mye vind og bølger er våres Raymon helt ubrukelig. Det ble roring hele veien rundt og mest slitsomt de første fem timene på kryss. Hardt arbeid også for mannskapet som må klare seilene nesten aleine.

Fra Fleinvær til Værøy ble det litt mer slør. Vinden var fortsatt sterk, men avtagende. Etter 2-3 timer så jeg at Tora begynte å nærme seg bakfra. Vinden hadde spakna til frisk bris rundt 16 kn. Magnus hadde nettopp lagt seg nede for en liten hvil. Det er gennaker føre, vi må gjøre noe, tenkte jeg og Magnus ble purra igjen. Fram med skjøter, gennaker osv og så opp med den. Det hjalp. Vi dro fra dem. Etter at vi hadde heist gennaker kom Vinna opp med sin og Mås kom ut med sin blå code-0.

Men det så ut som vi fikk utnytta vinden best og ved runding Værøy hadde vi et godt forsprang og var antakelig fremst i klassen.

Sesongens siste skitur

Jeg har ikke skrevet mye om skigåinga på bloggen min i år, men det er mest fordi at jeg ar vært mye ute og hatt lite tid å skrive. Men avslutningsturen er virkelig vel verdt å skrive noe om. Presteforeningas lokallag i Bodø har hvert år en tur på ski første helga etter påske. Dvs vi drar ut på søndag ettermiddag/kveld og kommer hjem tirsdag. I år dro vi opp til Sulis, 5 prester og en menighetspedagod var med. Vi satte bilene ved kirka og gikk til fots og på ski opp til Ny Sulitjelma. Der har turistforeninga ei hytte. Den ligger på om lag 390 moh. Mandag morgen satte vi kursen mot Suliskongen. Det er først en bra stigning så et godt stykke i svak helning innover mot ei hytte som ble satt opp på 80-tallet for å ha til godt betalende turister som skulle kjøres innover. Hytta ligger som et spøkelseshus, men var en fin rasteplass. Videre går veien inn i en trang dal inn til brefoten hvor vi tok av skiene og gikk opp brekanten. Oppe på brekanten er igjen en svak helning innover før de bratte oppstigningene mot siste etappe opp til selve toppen som vi gikk på beina. Været var strålende, noen skyer helt i begynnelsen, men så skyfri himmel. Noen steder blåste det litt, men flere steder var det helt vindstille. Vi smørte med blåvoks og hadde fin gli og feste med det unntagen i de bratteste helningene hvor vi gikkmed feller. På toppen var det helt stille og vi kunne ta en velfortjent hvil på 1907 moh.
Tilbaketuren var betydelig lettere. Men det kan være ganske slitsomt med nedforkjøringer om en er gele i legger og lår etter en lang tur. Men vi klarte det.
Det var siste skituren denne sesongen og en verdig avslutning av den beste skisesongen jeg kan huske. Jeg har notert over 800km i loggen og er svært godt fornøyd.

Seiling med konfirmanter

Jeg ville gjerne gi friluftskonfirmantene opplevelsen av seiling. Bjørnar Strand med Lizita og Per Saupstad med Mås gjorde dette mulig. 11 konfirmanter ble tatt med ut og de storkoste seg. Det blåste ganske godt, nesten så vi var i tvil om vi skulle gå ut. Særlig siden det var meldt enda mer vind, men det kom ikke og vi hadde en flott tur. De hadde først fått litt forklart på land om hva som får seilbåtene framover. Så gikk vi ut. Etter å ha seilt en drøy time avslutta vi med å seile et felles løp. Det gjør det jo alltid litt mer spennende.
Takk til Per, Bjørnar og Svein som var med Bjørnar og Gisle som var med Per.

Første tirsdagsseilas med artig løp

Årets første tirsdagsseilas ble lagt fra moloen ut rundt Lille Svartoksen, rundt store Hjertøya, gjennom Hjertøysundet til bøyen på Langdragan og i mål. Det blåste nesten 20 knop da vi starta, men roa seg etter hvert slik til rundt 12 knop. Vi starta ut med litt mye seil og først da vi hadde fått rulla inn på genuaen fant vi roa i båten og kunne konsentrere oss om å seile fort. Vi lå bakerst i feltet utover, men etter et par slag var vi foran Mås. Vi halte innpå Lucille også og etter runding av lille Svartoksen var vi like i hekken på dem. Mens de konsentrerte seg om å rigge spinnaker klarte vi å gå forbi. Så var det å ta opp jakta på Tora. Vi surfer litt bedre med vår store bredde og så tydelig at det gav oss noen meter her og der. Vi nærma oss hekken på dem også, men det er vanligvis svært vanskelig å seile forbi en båt med likt LYS-tall på en slør. Jeg regna med at de ikke ville slippe oss fram i lo, og i le ville vi ha stoppa opp. Så var det bare å vente til vi skulle endre kurs å få vinden mer bakfra slik at de ikke skygga for oss. Det klarte vi da vi runda Hjertøya. De prøvde seg på en innersving etterpå, men det falt ikke helt heldig ut. Gjennom Hjetøysundet hadde vi de stadig nært oss, men vi var foran. Etter runding av Langdrags bøyen, valgte vi å skjære litt mer enn dem for å få litt mer fart. Ryktene sier at de trodde de hadde oss, men at vi kom inn med mer fart helt på slutten. Fra vår båt så det ut som om vi akkurat holdt dem, hvem vet? I mål var vi 8 sekunder foran og det holdt. Det ble en første plass.
En fin start på sesongen.
Vi var mange ombord denne kvelden: Martin Steinholdt, Arne Tøsse, Magnus og Ida, Øystein og Bernt. Martin var vår fotograf.

Sesongen er absolutt i gang

Og i dag heiste vi spinnaker på Spleis.
Det var 5 turen ut i år og i dag var alt klart for å få prøvd spinnakeren. Sol og 10-12 knops vind. Vi seilte ut forbi Store Svartoksen mens vi klargjorde, Magnus og jeg. Så var alt klart og spinnakeren fløy opp. Det var ikke så vanskelig, men en ser at det er en del å lære får å få den til å stå helt godt og utnytte potensialet. Og det er mange tau å dra i og det merktes godt at vi gjerne kunne hatt både 2 og 3 til om bord. Og så gikk det med god fart utover, 7-8 knop. Det ble nesten for fort, for det ble betydelig drøyere å krysse innover igjen og vi var ikke inne før kl 20:30. Men hva gjør det på en lys vår dag. Ja, selv ikke regnet som kom på siste delen lot til å plage oss. Vi hadde fått seilt og vi hadde fått prøvd spinnakeren.

Flere bilder fra Sjyvotten

Jeg fikk disse fine bildene fra Helge. De viser oss som nr 3 ut fra moloåpninga og som nr 2 på vei innover.Men som skrevet før: Lucille rett foran oss seilte med 0,01 høyere LYS-tall og det gjorde at vi vant. To av bildeneviser også hvorfor vi vant over Lucille: De har for mye seil og krenger så mye at de ikke helt kontrollerer båten, på neste bildet har vi tatt innpå omtrent ei båtlengde.

2010 sesongen er ferdig, Sjyvotten vunnet

Det er en flott avslutning av seilåret å være med på Bodø Seilforenings romjulsregatta, Sjyvotten. Men det er ingen selvfølge at den kan seiles, i år var det meldt stiv kuling til seilasdagen. Heldigvis ble det moderert en del dagen før. Og på dagen var det frisk bris som gjaldt. På flyplassen var det antyda jevnt 18 knops vind, men med vindkast mellom 25 og 35 knop. Vi fikk heldigvis bare opp i 25 knop.
Om bord hos oss var Wenche, Øystein, Jørn og Bernt.
Seks båter stilte til start denne ganga. En fin økning fra de to siste årene. Den ene av båtene tror jeg var med på regatta for første gang. Sprekt gjort. Men det kunne godt vært flere med. På det meste har 12 båter deltatt.
Løpet ble lagt fra indre havn rundt Røssøya til Lille Svartoksen og rundt grønnstaken og til mål i Moloåpninga. Vinden blåste fra øst/sørøst og vi starta med slør. Vi kom bare måtelig godt ut av starten og lå som nr 4 etter start. Før moloåpninga hadde vi seilt forbi Linda og hadde tatt inn på Sofie og Lucille som lå foran. Disse to seilte denne ganga på LYS 1,13 og vi på 1,12. Det gir en artig konkurranse når båtene er så pass like. Men det gjør det også vanskelig å komme forbi på en slør. Vi prøvde selvfølgelig å gå på oppsida av Sofie, men denne ganga signaliserte de tydelig at de ikke ville finne seg i det. En voldsom kamp med dem ville bare ført til at Lucille kunne seile fra oss begge. Så prøvde vi i le. Og sakte men sikkert klarte vi å lirke oss forbi, mens Lucille nok hadde økt forspranget. Vi tok noe inn ved rundingene av Røssøya og Svartoksen, men lå fremdeles godt bak da vi starta kryssen innover. Vi reva storseilet for kryssen. Da vi slo for å gå over mot grønnstaken feilberegnte vi litt for etter hvert hadde vi kurs rett på båken ved Langstranda eller grunna på innsida og måtte slå for å ikke hilse på. Vi fikk oss ekstra slag for å komme rundt grønnstaken og tapte litt på det. Innover strevde Lucille mer i vindkastene enn vi gjorde. Øystein satt hele tida og regulerte storseilet på løygangen i kastene slik at vi holdt fart og kontroll. Vi tok sakte, men sikkert inn de nødvendige sekundene og i mål ble tiden oppgitt til ti sekunders differanse, men ved omregning slo vi dem med et halvt minutt.
På Sjyvotten har det alltid vist seg som det viktigste å kunne håndtere båten godt. Det vil stort sett si å kunne reve og seile med passelig seilføring etter vinden. Da må en ha et mannskap som er kjent om bord og kan dette. Begge eierne av Spleis har vært med og seilt Sjyvotten hver gang og det har gitt oss ei flott seiers rekke. Det var 4 seieren med Spleis og så hadde vi en med Le Blanc. Vi har også noen andre plasser med Le Blanc så dette er virkelig ”vår” regatta.
Takk for året 2010 og velkommen til 2011.