Mandag kom den vonde nyheten om at Nils Brinchmann hadde endt sin seilas. Det er bare litt over en måned siden vi var sammen på tur i båten vår til Steigen og Hamarøy. Vi hadde dager med regn og og kuling og noen flotte gløtt av sol. Nils sto mye til rors, han trivdes der, jeg måtte ta skipperstemmen på og si ”nå vil e seile” for å få han fra roret. Og han var et godt mannskap for meg, han var aldri den som foreslo å sette motor, men kunne være den første til å foreslå å sette seil om vi gikk for motor. Han gjorde med å si på sin litt lavmælte måte: ”Nå er her vind”. Og blåste det opp så sto han like støtt. Han var ikke vond og be med seg heller til tross for sine mange byggeprosjekt rundt forbi.
Vi har seilt mye sammen, tirsdagsseilaser, tur til Helligvær, Givær, turer over fjorden til Henningsvær og mange kortere turer på fjorden. Og ikke minst vil jeg minnes den flotte seilturen blant øyene i Cykladene i Hellas i den greske påska 2005.
Nils hadde selv seilbåt, en 22fots oppkalt etter bestemora ”Erika” som hadde lært han å seile i skjærgården utenfor Kragerø. Med den for Nils og Unni rundt på kysten her, heilt opp til Vesterålen et år.
Vi hadde andre ting sammen også, Nils var en viktig støtte i menigheten både gjennom sin trofaste deltakelse i gudstjenestene og sitt engasjement i menighetsråd og fellesråd. Han var levende opptatt av kirkas vel.
Mitt fremste minne av Nils vil alltid bli der han står til rors, støtt som fjellet og med full kontroll.
Jeg lyser fred over Nils minne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar