Søndagsseilas

Søndag 11. november. Yr melder først at det skal være liten kuling denne formiddagen og 5-6 grader. Temperaturen er bra, men vinden kanskje litt mye til å seile aleine,  så planene om på seile ble lagt bort. Men lysta var der, ingen snø til å gå på ski i og så kribla det i kroppen etter å ha sett starten på Vendee globe, soloseilasen rundt jorda. Søndag morgen meldes det bare laber bris  og jeg er rask til å bestemme meg. Jeg planlegger å høre på gudstjenesten fra Bodin mens jeg seiler og rekker ombord tidsnok til å høre på radioen at det ringes inn. Båten blir klargjort mens jeg hører radio og så drar jeg ut og heiser seilene. Det er østlig vind, laber bris som meldt. Jeg setter kursen utover gjennom Skagleia mot Salta. En annen båt er også ute, "Fritia". Teksten i gudstjenesten er Jesus som stiller stormen. Det er spesielt å ha den i tankene, og mens jeg hører prekenen blåser det opp, ikke lenger laber, men frisk bris. Farta øker også 7-8  knop jeg koser meg. Jeg ser at det blåser mer på Salta og styrer utover. Barna i kirka synger "Når det stormer". Det er blitt kuling, bølgene har økt raskt. Jeg kan surfe litt og farta kommer noen ganger opp over 8 og 9 knop. Jeg koser meg. Tenker på disiplene som ble redde da stormen kom, tenker på de som har starta jorda rundt seilas, de vet at stormen kommer og at de må klare seg selv. Bølgene er blitt større, mer surfing, et øyeblikk med 9,8 knop. Gøy, men nå blir båten litt uregjerlig om jeg kommer for mye opp i vinden. Jeg ruller inn litt på genuaen, det er lettest. Jeg vet at før jeg begynner på kryssen må jeg ta to rev i storseilet. Jeg begynner å planlegge. Tenker på hvordan jeg kan gjøre det enklest. Oj, der tar et vindkast meg og legger meg opp i vinden. Da er det tida for å reve. Jeg lar båten ligge og haler inn de to revene i storseilet. Så blir det rolig, ikke at vinden gir seg, men med reva seil blir det som å seile i lett bris. Jeg slører noe lenger ut over farta holder seg ganske bra tross reving. 7-8 knop. Planlegging og hardt arbeid er det som skal til. Jeg er svett og litt trøtt, men glad. Det var ikke storm denne dagen, men kanskje mer vind enn jeg egentlig ville gått ut aleine i. Men det er tid å snu og det blir kryss innover. Når bare seilene er satt går båten nesten av seg selv. Jeg nyter seilinga. Men er vel glad det ikke var starten på 3 måneders seilas rundt jorda. Det er godt å seile mot land og jeg kommer inn tidsnok til en kopp kaffe og ei vaffel med seilvenner på Molokroken. Og sesongen er slett ikke over!

Seinere på kvelden bruker jeg selv fortellinga om Jesus som stiller stormen når jeg taler til konfirmanter, ten-sing og foreldre på gudstjeneste. Jeg sier også noe om å være forberedt på storm. Vi vil alle oppleve stormer i livet vårt. Og de vil kanskje ikke stilne før vi har klart å mestre dem.