Søndag 11. november. Yr melder først at det skal være liten
kuling denne formiddagen og 5-6 grader. Temperaturen er bra, men vinden kanskje
litt mye til å seile aleine, så planene
om på seile ble lagt bort. Men lysta var der, ingen snø til å gå på ski i og så
kribla det i kroppen etter å ha sett starten på Vendee globe, soloseilasen
rundt jorda. Søndag morgen meldes det bare laber bris og jeg er rask til å bestemme meg. Jeg planlegger
å høre på gudstjenesten fra Bodin mens jeg seiler og rekker ombord tidsnok til
å høre på radioen at det ringes inn. Båten blir klargjort mens jeg hører radio
og så drar jeg ut og heiser seilene. Det er østlig vind, laber bris som meldt.
Jeg setter kursen utover gjennom Skagleia mot Salta. En annen båt er også ute, "Fritia".
Teksten i gudstjenesten er Jesus som stiller stormen. Det er spesielt å ha den
i tankene, og mens jeg hører prekenen blåser det opp, ikke lenger laber, men
frisk bris. Farta øker også 7-8 knop jeg
koser meg. Jeg ser at det blåser mer på Salta og styrer utover. Barna i kirka
synger "Når det stormer". Det
er blitt kuling, bølgene har økt raskt. Jeg kan surfe litt og farta kommer noen
ganger opp over 8 og 9 knop. Jeg koser meg. Tenker på disiplene som ble redde
da stormen kom, tenker på de som har starta jorda rundt seilas, de vet at
stormen kommer og at de må klare seg selv. Bølgene er blitt større, mer
surfing, et øyeblikk med 9,8 knop. Gøy, men nå blir båten litt uregjerlig om
jeg kommer for mye opp i vinden. Jeg ruller inn litt på genuaen, det er
lettest. Jeg vet at før jeg begynner på kryssen må jeg ta to rev i storseilet.
Jeg begynner å planlegge. Tenker på hvordan jeg kan gjøre det enklest. Oj, der
tar et vindkast meg og legger meg opp i vinden. Da er det tida for å reve. Jeg
lar båten ligge og haler inn de to revene i storseilet. Så blir det rolig, ikke
at vinden gir seg, men med reva seil blir det som å seile i lett bris. Jeg
slører noe lenger ut over farta holder seg ganske bra tross reving. 7-8 knop. Planlegging
og hardt arbeid er det som skal til. Jeg er svett og litt trøtt, men glad. Det
var ikke storm denne dagen, men kanskje mer vind enn jeg egentlig ville gått ut
aleine i. Men det er tid å snu og det blir kryss innover. Når bare seilene er
satt går båten nesten av seg selv. Jeg nyter seilinga. Men er vel glad det ikke
var starten på 3 måneders seilas rundt jorda. Det er godt å seile mot land og
jeg kommer inn tidsnok til en kopp kaffe og ei vaffel med seilvenner på
Molokroken. Og sesongen er slett ikke over!
Seinere på kvelden bruker jeg selv fortellinga om Jesus som
stiller stormen når jeg taler til konfirmanter, ten-sing og foreldre på
gudstjeneste. Jeg sier også noe om å være forberedt på storm. Vi vil alle
oppleve stormer i livet vårt. Og de vil kanskje ikke stilne før vi har klart å
mestre dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar