Olympic halvøya, regnskog og Stillehavskyst

Vi er blant giganter, dette treet er 90 meter høyt og over 500 år gammelt. Vi besøker Hoh-dalen og nasjonalparken der. I denne dalen regner det 142 inc i året mot Seattle sine 34, og Seattle regnes som en by med mye regn. Dette er regnskog, kanskje er det litt upassende å besøke stedet på solskinnsdag, men vi er nå glad til.

La skjegget gro..

Trærne vokser ofte på rekke oppå gamle døde trær som etterhvert råtner og skaper et hulrom inne i rota på de nye.

Med det fine været i regnskogen så vi fram til en flott pause på stranda med utsikt over stillehavet. Men varmen skapte fuktighet og sjøen kjøler det ned og det blir tåke og en kald overgang fra varmen vi nøt bare få kilometer borte.

Men spesielt er det, drivtømmeret som fyller stendene...

Vancouver island, en liten tur

Siste del av turen hadde vi ikke lagt plan for på forhånd, enten ville vi dra  innover i landet eller ut på kysten. Alt fra vi bodde i Montreal hadde vi hørt om Vancouver island og byen Victoria. Det ble Vancouver island med ferge fra fastlandet.

Det vi så fra båten kunne minne mye om sørlandet, bare litt høyere trær og større hytter. Og mange hytter mangla brygge selv om de lå rett i strankanten. Kanskje har det med forskjell på flo og fjære som er  rundt 4 meter.  

Det var tydelig en tradisjon for mange å ta familie/gruppebilde når de var på tur. Artig  se hvordan de stilte opp. Denne familien stilte også opp bare mannfolkene, da var alle helt alvorlige.

Vi gjorde et lite stopp først i byen Sidney. Hele kysten her har et betydelig innslag av drivtømmer. I Sidney hadde de gjort det til en dekorasjon

Victoria er selvsagt oppkalt etter dronning Victoria. Byen er sterkt preget av engelsk arkitektur. Den har beholdt småby preg med begrensa høyde på husene og var en veldig hyggelig by. Legg til at klimaet her er særdeles fordelaktig med milde vintere og gode sommere, det var derfor vi hørte om byen da vi var i Montreal, mange eldre valgte  flytte hit ut som pensjonister.

Da vi besøkte byen var det "Busker festival", dvs samling av gateartister. De holdt forestilling på alle gatehjørner. Og de er flinke og svært underholdende. Hele forestillinga bygges opp med hjelp av publikum og spiller med stor frekkhet på de som ser på, eller som tilfeldigvis går forbi. Det gjelder jo å skape seg et publikum. Vi kjente på gjenkjenning fra Montreal hvor vi ofte dro til byen for å se gateartistene.

Vancouver, Canada

som så mange andre nord-amerikanske byer domineres Vancouver av høye bygninger og har sin skyline. En forskjell på de høye bygningene her er at de er beboelseshus ikke kontor og næring, det gjør dem ikke så pene og spennende. Men byen har også sine myke sider med store parker, flotte sykkelstier og vekt på miljø. 

Og også her er det en flott blanding av gammelt og nytt

Et av de mest interessante og flotteste museene i byen er det antropologiske museet. Her er det en svær flott samling av idianske totem. Inne i det flotte bygget som sees på bildet er de gamle tingene, utenfor ser dere kopier. Det var bare indianerne på vestkysten som lagde totem. de er gjerne en del av huset, inngangen til høvdingens hus eller lignende. Indianerne på vestkysten var bofaste, mens indianerne andre steder ofte var nomader.

å

Vancouver er en kunstner by. Mye kunst er inspirert av det indianske. Og det indianske hadde en stor plass i byen.

Vancouver og områdene rundt er veldig internasjonalt prega. Jeg tok dette bildet for ha av den flotte turveien, det er tilfeldig tatt, og etterpå ser jeg at Fie er eneste med europeisk opprinnelsse. Og ganske typisk, de andre er kinesere/asiater.

Biltur i fjellet

Noe av det som gjør vestkysten og Vancouver/Seattle områdene så spesielle er fjellene som reiser seg like på baksida. På klare dager ser en fjelltopper på 3-4000 meter rage over oss med sine snøkroner. De samme fjellene står som vegg for alt været som kommer inn fra Stillehavet, derfor er det ikke så ofte en ser dem og kysten her har mye regn. Vi hadde lyst  se litt mer av fjellene og bestemte oss for en tur til det kjente skisport stedet Whistler. Veien opp dit ble betegnet som særdeles vakker. Vi dro søndag morgen og kom oss til Squamish til litt etter kl ti som er gudstjeneste tid her over. Vi hadde tenkt  gå i den anglikanske kirka, men det var en United Canadien som dukka opp og vi var for for seine til å finne den andre. Gudstjenesten var begynt da vi kom og vi bare satt oss på benken nærmest døra. Presten var ei kvinne, litt rart  se henne stå i en vanlig kjole å holde  gudstjeneste, ikke en gang presteskjorte... Da hun kom til forbønnen spurte hun menigheten om de hadde ting som de ønska at det skulle bees for. Det kom en del ting opp, og ei dame sa: vi må huske  be for Norge som idag minnes ettårsdagen for det tragiske terrorangrepet. Veldig rørende for oss at Norge huskes på andre sida av jorda. Da vi bodde i Canada hørte vi bare om Norge da det var olympiade, men 22. juli markeringene var også på radionyhetene denne dagen.

Det var en spennende vei opp til Whistler, vi stoppa på et par utkikksteder, men begrensa sikt og regn gjorde at vi ikke var så veldig imponert.
Etter å  ha vært på farmers marked i Whistler bestemte vi oss for  kjøre lenger inn i fjellene. Det endte med en rundtur på ca 560 km. Og det var vel verdt det. Etterhvert ble det fint vær. Vi var i områder som har mest sol i hele nord Amerika og nesten ikke regn.Nå så vi fjellene, og vi kjørte oppover og nedover på veier som hadde opp i 13% stigning.
Vi var i områder som minte om noe vi hadde sett i cowboy filmer.

Også denne dagen var vi på utkikk etter bjørn, men til tross for både advarselskilter og sterke omtaler av den høye tettheten var alt vi så av ham en fersk lort. men vi får vel være fornøyd med det når alt annet har vært så bra.

The Alaska Marine Highway

Du kan kjøre bil til Alaska, men de fleste stedene er helt veiløse. Til Petersburg, hvor vi skulle, hadde vi  bare fly eller båt som alternativ. Båtruta i Alaska ble oppretta i 1960, den er eid av staten Alaska. Det betyr at mannskapet er statsansatt og det står oppslag i kafeen og restauranten at det er ulovlig gi tips, litt rart i et land hvor tips er så vanlig på restauranter at det klart forventes.
Båten går innenfor alle øyer som det er mulig, så en er alltid nært land. På de få strekkene hvor en er i åpen sjø advares det på forhånd om at en bør ta sin pille. Vi opplevde en svært rolig tur uten bølger selv på de utsatte stedene. Turen minner mye om en hurtigrutetur. Båttur i nydelig natur, høye fjell og flotte fjorder og masse øyer. Båten er litt enklere i standard. De hadde betydelig billigere mat og den var laget ombord. Mannskapet var blidere og mer service innstilte (tross av at de var statsansatte og ikke kunne tipses). Når båten går gjennom Canada (ca et døgn) har den ingen stopp. Bak på det ene dekket kunne folk slå opp telt. Passasjerene er ei herlig blanding av vilmarksfolk, unge backpackere, lokale som skal til og fra ferie eller på vei til ny jobb, familier, turister som oss selv mm.
Noe av det mest spennende med turen er nok mulighetene til se hval. En er på utkikk hele tiden. Det mest vanlige er knølhval og spekkhoggere. Vi fikk se begge deler. Knølhvalen dukka stadig opp, en kunne se utblåsinga nært eller fjernt og så en rygg og om en var heldig halen som vifta farvel. De var der flere ganger, store dyr, de kan bli 20 m lange og vei 30 tonn. De er kjent for sine kjempehopp, men det fikk vi aldri se.

Siste kvelden ombord spiste vi i restauranten. Den er helt akterut på båten og har flott utsikt akterut. Vi satt og nøt maten da det i et ganske trangt sund plutselig var en digger flokk delfiner som fulgte båten. Det var et utrolig syn. Ellers er det nesten ikke bebyggelse å se før en kommer innenfor Vancouver island. Men også der er det spredt. Slik er norskekysten fantastisk med hus på hvert nes. Men om ikke her er folk her så vokser til gjengjeld trærne helt ned i vannkanten og på nesten enhver liten holme. I bakgrunnen skimter vi svære fjell, deler av the Rockies.
Vi nyter de to dagene ombord snakker med en del folk og koser oss. (Reiselektyren ble utlest og Fie begynner på mi bok før jeg ble ferdig...)
The Alaska Marine highway anbefalt.

Alaska natur

Vi fikk se ørna på nært hold da verten morgen kasta ut lakserester. Her er ei av de unge ørnene som ikke er blitt hvit på hodet enda.

og her er mora eller faren

Og her et helt møte av unge ørner midt i byen.

her var vi ute for å se etter bjørn, det pleier å være her å fiske laks, men det var ikke så mye laks og  derfor ingen bjørn.

alt er mye større i amerika, disse sjøløvene kan veie 1000 kilo og er svært raske ut av vannet. Det rapporteres om folk som er blitt bit i baken og om at hunder på brygga er blitt angrepet

"Little Norway", Alaska, noen bilder

Norskere enn norsk, stilen er gjenkjennelig og flagget og rosemalinga bare understeker: dette er Little Norway

Byens største hotell heter Skandia house og har selvfølgelig et norsk flagg utenfor

Sons of Norway hallen er byens største forsamlingssal, utenfor står vikingskipet som rulles gjennom gatene 17. mai. Det er også et minnested for byens fiskere og pionerer med svært mange norske navn

Byens største kirke er naturlig nok den Luterske

Petersburg Alaska, little Norway

Du møter norske flagg og rosemaling nesten overalt hvor du går i Petersburg, en liten by (ca 3000 innbyggere) i sørvest Alaska. Her kom mange norske imigranter for omlag 100 år siden. Et særdeles godt laksefiske dro dem. Det  var sesong fiske, men etterhvert ble folk boende her hele året. Det ble anlagt flere hermetikkfabrikker, 5 på det meste.
I dag ser du enda sterke spor av det norske, flaggene, leikaring dans ei gang i uka, den luterske kirka er den største i byen, største selskaps/forsamlinglokale er Son of Norway hallen. I butikkene kan du få kjøpt norske gensere fra Dale, brunost og mange norske suvenirer. Men det er bare et par av de gamle som kan norsk nå, og tilflyttinga av nordmenn har forlengst stoppa opp. Noen av de norske er 5.-6. generasjon og vår guide og leksikon for Petersburg Don Nelson anslo at kun 2 av de som bor her nå er født i Norge (og de var rundt 80 år gamle).
Du ser mange norske navn her, dvs hvis du forstår omskrivningene/amerikaniseringa. Myklebostad er blitt til Miller Utness til Otness, Nilsen til Nelson etc.
Don (80) forteller at da han var ung lærte mange engelsk først da de begynte på skolen.
Hva er det norske i dag? 17. mai feiringa som tok til for 50 år siden er blitt maifest og feires 3 dager til ende. 17. mai toget var i år lengre enn 4. juli paraden.
Vi ser at det "norske" ikke er så norsk, og hører verten på vårt B/B snakke om "the Norwegian mafia", det var nok de som styrte og kanskje var det en måte  holde på makta på? Snakka vi om at emigranter burde tilpasse seg norske skikker, det gjelder visst ikke bare i Norge, men også andre steder hvor nordmenn får makta. Ei eldre dame forteller at hun var engelsk og hennes beste venner på skolen var en indianer og en japaner, hun var selv engelsk. Inndelinga i byen var nemlig asiater, indianere, hvite og nordmenn.
Vi er blitt tatt i mot på beste måte her og samfunnet her ser ut til  blomstre, her er fra flytting pga nedlagt "logging industry", men fiske og fiskeindustrien holder seg. Nå blir meste parten av laksen ikke lenger hermetisert, men frosset. Det ser ut som her er godt med penger og vi overraskes av store butikker med svært godt utvalg. Men så går det ikke bilveier herfra, en må med fly eller båt for  få handla andre steder. Og det er langt til noe større sted.
Vi kaller Bodø ørneby. Men her sitter ørnene i flokkevis helt inne i byen, og du hører dem skrike etter mat når du går i gatene. I havnebassenget bør du dessuten passe deg for de store sjøløvene. Det hender de hopper på land og biter folk.
Vi har vært på båt og biltur og sett på områdene utenfor byen. I går så vi knølhval, det var stor stas selv om den ikke viste seg så lenge. Artig også med sjøløvene som sloss om  få ligge på bøyen. Dessverre så vi ikke bjørn, selv om disse vanligvis kommer fram.
Vi har truffet mange mennesker som kjente Fies slektninger og det har vært spennende.
I natt drar vi sørover igjen med båt, to dagers reise før vi er nærheten av Seattle igjen. Skal være en flott reise med gode sjanser for se hval av forskjellig slag.

Seattle, noen bilder

 

En hver amerikansk by med respekt for seg selv har sin skyline 

Det blir litt annet enn seiling her framover, vi er i USA: Seattle og Alaska. Senere en tur innom Canada. Her er noen bilder fra Seattle.

Men Seattle har også et fantastisk fjell i bakgrunnen. Mt Ranier, 4200 m, og en av verdens farligste vulkaner  

Et av de mest anbefalte stedene i byen er markedet,  masse  frukt og grønnsaker, og ikke minst fisk og skalldyr. Og fiskehandlerne har eget show med å hive fisken mellom hverandre og rope og synge.

Seattle er en grønn by, har en ganske ny lokalbane (metro), men tunnelen under jorda er bygd slik at  også bussene kan kjøre der. Og dermed kan en skifte mellom buss og bane inne i tunnelen. Bussene hadde eget stativ for sykler og på metroen kunne sykkelen henges på en knagg inne i vogna. Bussene er dessuten hybrider som også går på strøm. Også på andre måter merker en miljøprofilen som byen har.

Ved en av byens innsjøer fant jeg et flott senter for trebåter. Her kunne en leie små seilbåter og robåter. Barna kunne lage modell båter som de kunne seile med. 

Lofoten 2012 bilder

Erik hadde bursdag og følte seg som konge for en dag, 25 år er jo halvt til 50

Smeden lager skarvlysestake og underholder

Og fra heile Lofoten ser vi hjem til Landego, en liten prikk viser en seiler i full fart over fjorden

På Sakrisøy fant jeg denne flotte Sjømatsbutikken, tørfisk, klippfisk, hval, fesk fisk og lokale delikatesser

Nusfjord er alltid verdt et besøk

Fjellane over Ballstastad

Noen museum er mer levende enn andre og i full drift til det de er bygd til

Og da var vi vel i havn på Nordskot og kan skue tilbake over fjorden

Lofoten 2012

Jeg har seilt i Lofoten mange ganger helt siden første gang i 2000. Ting skjer her og kanskje er Lofoten et av de mest og best turisttilrettelagte stedene i Norge. I år hadde vi med ei som aldri hadde vært i Lofoten og Erik som ikke hadde seilt her på nesten 10 år. Så ble det å besøke de vanlige plassene: Henningsvær, Stamsund, Ballstad, smeden i Sund, Reine, Nusfjord, Æsøy og Nyvågar.
Stamsund var et trist gjensyn, noe skylles kanskje at vi lå der i et overhendig regnvær. Stedet har riktig nok fått ny og bred innseiling og ny flytebrygge. Men strømmen på brygga virka ikke, butikken var blitt mini rimi med svært begrensa utvalg, husane så ustelt ut, brukt butikken som vi pleide å se etter bøker i lukta skittent og ekkelt og var så rota at jeg snudde og gikk ut, det lille krigsmuseet var borte......  Uff, det ble ganske trist og det stedet som har hurtigrute anløp! De skulle ha alle muligheter.
Vel la meg bli ferdig med det negative: smeden i Sund er en artig kar, og museet og det meste fra gammel smeden er videreført. Men de gamle arbeidene til gammelsmeden var borte, arvingene fikk ikke nok for dem av ny smeden, så er de solgt ut bit for bit og spredt for vinden. Det er synd og tok en vesentlig del av musset bort.
Nei la oss komme til Reine. Fjellan og utsikten vil vel alltid bestå. Men i tillegg stelles det og fornyes det. På Sakrisøy fant jeg en nydelig liten fiskebutikk med lokale delikatesser. Det er rett og slett det fineste jeg har sett av slikt. Ekte og ordentlige produkter utstilt på en nydelig og innbydende måte. Anbefales!!!
Nusfjord har også sin natur, mektig. Også er det tilrettelagt og mye liv. Mens vi lå der var det konsert med kor og alpehorn fra Sveits.  Siste havn i Lofoten ble Nyvågar. Og vi fikk med oss  akvariet, galleriet og museet. Flotte steder, men hvorfor har museet gjemt en spennende ting som lirekassa som er med i starten p Hamsuns Landstrykere?
Og seilinga? Den som har tid får alltid seilt. Torsdag seilte vi det meste fra Nusfjord til Nyvågar. Vi så 5-6 andre seilbåter, men ingen med seil. Som avslutning fikk vi en lang lens over Vestfjorden.

Reine i panorama.

Spleis ligger godt fortøyd på Nordskot klar for ny tur til Lofoten, nå med Berit og Jørn Og vi har fått feira Berits sekstiårsdag i Steigen.

Vestfjordseilasen 2012

Det er alltid spennende hva slags vær det blir på Vestfjordseilasen. Det er bare et legg over fjorden og blåser det mot blir det en dag med kryss og blåser den med så blir det en damed lens. Dette året lød varselet på laber bris rett bakfra og mange klargjorde spinnakerne og utstyret dagen før og så for seg et raskt legg over fjorden.
Joda, vi fikk heist spinnaker, men det varte ikke lenge, og den labre brisen så vi bare litt av og til tider abolutt ingenting. Og den snudde seg såpass at vi både kryssa, sløra og lensa i løpet av seilasen. Midt i seilasen hadde de fleste en helt ufrivillig 360 eller lignende fordi en ble liggende med 0 fart og null vind. Mange så nok også på gps og ttg (time to go), og tenkte rekker vi inn til makstida, er det verd å ligge her å drive. Vår ttg viste både 20 og 30 timer og hadde en tid --:--, det betyr at med denne tida og farta kommer du aldri til målet. Så ligger en der, og det er jo fantastisk å ligge sånn å se på rundt 80 båter med 400 mennesker som bare ligger der og driver, at de ikke bare setter på motoren? Så kommer det ei og anna melding E.... har tatt ned seil og går for motor. Jeg regner også etter, 14 nautiske mil igjen og 4 timer til vi må være inne da må vi ha 3,5 knops fart. Det synes nesten umulig når en ligger og strever med å holde 1eller 2. Men så ligger alle konkurentene der og en kan jo ikke gi opp mens de enda seiler.... eller? Og så kommer litt vind, og litt fart, ja det blir 4 knop og håpet er tent. Vi krysser innover, klarer ikke å holde kurs mot målet, men ttg er likevel blitt bare 5 timer, og så dreier vinden litt og vi har kurs på målet. Der dreier den enda litt. Må vi gjøre klar gennaker? Jo, vi heiser gennaker, og farta er blitt 5 knop, men vinden dreier enda mer og vi burde skifte til spinnaker,men bestemmer os|s for å bruke gennakeren som spinnaker i stedet. Jo, så klarer vi det, kommer 40 min før makstida. Men Tora var foran oss i år også. Men var det noen andre også? Vi kjente ikke alle i klassen vår og hadde ikke liste over dem så det ble spennende helt til premieutdelinga om det ble 2. eller 3. plass. Det ble  2.
Ombord på dette årets Vestfjordseilas hadde vi med Erik og Hanna, Erik har seilt Lofoten før, men ikke seilasen, og Hanna hadde sin seilerfaring fra turen opp til Nordskot. Ellers var det igjen det faste mannskapet på Vestfjorden, Berit og Jørn og Fie og Bernt. Og vi kan båten ganske så ut og inn. Vi utfyller hverandre og kan ta opgavene litt om hverandre. Jeg sto stort sett til rors, og Jørn hadde spinnaker/gennaker kjøringa. Vi er et godt team og selv 8 timers seilas går ganske fort unna.
Fantastisk at været ble så bra, igjen kunne vi sitte på torvet i Kabelvåg og spise hvalbiff. Og senere ha hele premieutdelinga der ute. For mange er denne seilasen et av årets seilings høydepunkt. For oss som seiler flere regattaer i sesongen er den kanskje blitt mindre betydnigsfull. BSF har strevd med å få folk i komiteen og det må gis all ros til dem som med forholdsvis kort frist tok på seg arbeidet med årets arrangement. De kan være fornøyd og og og stolt av innsatsen. Men jeg mener det er feil av BSF å legge om turklassene slik at konkuransen er borte. Om jeg seilte turklassen skulle jeg seilt mot båter som kunne hatt LYS-tall inntil 10% høyere enn oss. Det gir ikke konkuranse. Og om jeg bodde et sted uten seilforening ville jeg ikke innløst LYS-brev for denne ene seilasen i året, men gjerne kommet og seilt om konkuranse forholdene ble lagt til rette.

Havrettsbordet Nordskot er en viktig del av Vestfjordseilasen

Det var en god del bak oss

og dessverre en del foran og, selv om bare en av dem er i samme klasse

Og her er det flotte mannskapet

Sik som det nå er blitt ville jeg vudert noe annet den helga..... Og jeg vet at noen i år gjorde det. For å beholde bredden på Vestfjordseilasen bør BSF revurdere denne bestemmelsen og gå tilbake til de bestemmelsene som var før.